Garmin Challenge Herning 2017.

(av Alf-Christian Røyseth)

ÅOC er i stadig utvikling, og nå har deler av ”triathlonavdelingen” vært en tur utenlands, nærmere bestemt Danmark. Det hele startet i vinter en gang, da Tommy fant ut Norges triathlonforbund rekrutterte for deltakelse i europamesterskap age group- halvdistanse (age group: alderbestemte klasser). Tanken fikk ruge noen dager hos både den ene og den andre, og plutselig var påmeldingen åpnet. Vips så hadde ÅOC seks påmeldte deltaker i  Challenge Herning 2017, lørdag den 10 juni 2017.

Det ble en del nerver av det hele, da erfaringsgrunnlaget ikke kunne omtales som annet enn begrenset i denne sammenhengen, og at vi egentlig ikke viste helt hva vi gikk til. Men den som intet våger intet vinner, og alle har nok godt av å bevege seg ut av komfortsonen i ny og ne. Det eneste vi hadde nok av var tid til forberedelser, og vi skulle tross alt kun svømme 1,9 km, etterfulgt av gode 90 km på sykkelsetet, før det hele ble avsluttet med en halvmaraton. Ikke noe stress!

Med godt mot startet prosessen, og svømmehallen ble flittig brukt. Underveis i svømmetreningen fikk vi gode tips og justeringer fra  Trond Listein, som har instruktøropplæring fra Norges svømmeforbund.

Når temperaturene ute bedret seg, begynte vi også å svømme noe utendørs. Dette gjorde vi i Mausavatnet.

På sykkelfronten ble det brukt mange velbrukte treningsprogram, og vi hadde generelt liten frykt for en sykkeltur på 9 mil i paddeflate Danmark. Tross alt er det jo syklister vi har likt å kalle oss.

Vinteren medførte mange endeløse timer på tredemølle, og noen var vel borti å luktet på beinhinnebetennelse (meg selv inkludert). Heldigvis ordnet det seg for oss alle, uten større hinder og treningen gikk sånn noen lunde etter plan, med god støtte fra Netflix.

Treningsmotivasjonen var levende gjennom vinteren, og vi både svømte, syklet og løp. Utover våren oppstod det noen skader og andre situasjoner. Dette resulterte i at nettotallet gikk ned, og fire (av seks)deltakere gjenstod og reiste til Danmark.

Norges triathlonforbund hadde ordnet utøverhotell noen steinkast utenfor Herning sentrum, og vi bodde der sammen med mesteparten av de andre norske utøverne (som virket å ha en del mer erfaring i gamet, enn oss novisene fra ÅOC).

Vi ankom hotellet som perler på en snor, enten med bil, buss eller taxi. Ålesundsgjengen var fulltallig fredag ettermiddag- dagen før konkurransen. Syklene ble montert, sjekket og alt fungerte bra.

Fredags ettermiddag og kveld skulle brukes til å levere inn utstyr til skiftesonene, delta på pastaparty, og være med på racebrief. For gjøre fredagen litt mer spennende ble vi servert et forferdelig regnvær og utsyrsinnlevering ble dradd ut i tid, i håp om av nedbøren skulle løye. Det skjedde ikke, men levere måtte vi. Det var da vi havnet ut for noen utfordringer.

Det startet med et ublidt møte med en flis av flintstein. Det resulterte i punktering. Sykler ble levert inn og det punkterte hjulet ble med tilbake til hotellet. Det ble ting reparert og vi kjørte tilbake til skiftesonen for å klargjøre den siste sykkelen. Som en hver syklist kjenner til er det vanlig å bare skulle sjekke en ekstra gang både det ene og det andre (selv om alt tilsynelatende er i orden). Der røyk jaggu en bakbremsewire. Vi tok det med fatning og hadde fremdeles god tid til siste tidspunkt for innlevering av utstyr ble nådd. Om tidsfrist for innlevering brytes, vanker det i så fall tidsstraff.

Moralen var på topp og  arrangøren hadde reparatør på stedet, men kun en i tallet. På et lystig vis kommenterte en av gutta: jaja gutta, der ryker pastapartyet som steger om ca 25 minutter.

Plutselig gikk det opp for oss at innlevering av løpeutstyret stenger samtidig, og begge deler skjer inne i sentrum. Vi befant oss ved svømmearenaen på tidspunktet. For å gjøre en historie kort; ved hjelp av veiledende fartsgrenser, tvilsom parkering og en langspurt fikk vi levert inn løpeutstyret og skrapet på døren til pastaparty ca ett minutt før de skulle stenge. Tre av oss fikk pasta (som ikke var noe særlig), og sistemann kunne fortelle at alt hadde ordnet seg med sykkelen og innleveringen der. 

Endelig var vi kommet til tidspunktet hvor det kun handlet om å komme seg til start . Arrangøren hadde satt opp shuttlebus til svømmearenaen, og ÅOCerne tok så klart buss i lag opp til start. Stemningen på bussen var noe spesiell. Tidvis kunne det virke som om vi befant oss i historier vi har lest fra WW2, og transporter til helt andre ting enn selvvalgt uskyldig idrett. Heldigvis løsnet dette straks døren åpent seg og vi kunne puste inn en dansk sommerdag med perfekt vær for det som skulle komme.

Vi tuslet bort til arenaen, og så litt av hvert. Noen mediterte, andre sprang frem og tilbake mellom pissoar og toalett. Sykler ble gnikket på og noen begynte å skifte slanger og limedekk. En brite skulle bare sjekke lufttrykket en siste gang, og pang sa det. Allikevel var stemningen lett og latteren satt løs. I høytalerne var det livemusikk med bare slagere. Vi hadde god tid, spiste, fylte på med vann og snakket om løst og fast.

ÅOC var representert i to startrupper, hhv kl 1010 og 1015. Vi gikk bort til slusen ca ett kvarter før start, fikk tatt på oss øvre del av våtdrakten,  gav hverandre en knyteneve og ønsket hverandre lykke til. ”Skylappene” ble satt på og vi gikk inn i racemodus.

Svømmingen gikk forholdsvis greit for alle. Med forholdsvis greit, ligger ikke mer dramatikk enn at ikke alle var fornøyd med svømmetiden.

Sykkeletappen var tørr og fin. Det var tidvis bra med vind, men hva annet forventes i Danmark? Uheldigvis var det fall på en av oss, men ikke mer alvorlig enn at racet kunne fortsette, og sammenplastringen kunne skje etter målgang.

Løpingen foregikk i en sentrumsnær og publikumsvennlig løype. Løypen var fire runder, og vi løp gjennom en bibliotek hver runde:-).

Plutselig var alt over, vi stod der med fullførtmedalje, fulle av smil, lettelse og sikkert litt stolthet. Vi kulle endelig ta målpilsen som vi hadde snakket om i flere måneder. Det ble dagens nedtur- ”kjørepils”. Heldigvis var det ekte varer å oppdrive da vi kom tilbake til hotellet. Resten av kvelden blir i Danmark.

Hjemreisen ble, for enkelte, et kapittel for seg selv. Men det handler strengt tatt ikke om verken idrett, ÅOC eller triathlon, så den spares til en annen gang.

• Frister det til gjentakelse?: absolutt.
• Var det verdt det?: absolutt.
• Var det moro?: absolutt.
• Vil vi gjøre det igjen?: absolutt.
• Er vi solbrent?: absolutt.
• Er det kult med 2000 andre i samme løype?: absolutt.
• Er det kult med 30.000 tilskuere?: absolutt.

(på spørsmålene har jeg tatt meg frihet til å svare for alle).

Takk for en uforglemmelig opplevelse Tommy Blindheim, Cato Hjelmeseth og Jørgen Stølen! Takk også til mitt eget støtteapparat Ann-Kristin og Ella!